Så var vi tilbake i College Station. Programmet som var lagt opp for oss var fullpakket, med oppmøte kl 8 hver morgen. Iblant hadde vi likevel litt tid til å se om rundt i byen eller shoppe litt.
Hundevalper på utstilling i vindu. Noe man heldigvis ikke ser mye av ellers.
et veldig fancy, moderne senter som hadde blitt åpnet kun 4 måneder tidligere. De har blant annet plass til 240 dyr (delvis forskning, delvis pasienter) og masse veldig imponerende teknisk utstyr.
For eksempel ble vi vist en maskin som er både PET- og CT-Scanner i ett ("the most powerful of its type worldwide") og en 3 Tesla (= også veldig sterk) MRI-Scanner med innebyggd mulighet for røntgen. Det var noe vanskelig å forstille seg akkurat hvorfor dette var så banebrytende før vi så bildene de fikk frem av pasientene: vi så en hund med beinkreft der man etter ferdig scanning helt enkelt kunne velge hva man vill se på skjermen: med/uten hud, med/uten muskler og vev, kun skelettet eller skelett med markering i rødt der hvor kreften hadde spredt seg osv. I tillegg kunne man dreie bildet av hunden i alle retninger (altså høyre/venstre side, buk, rygg...) siden bildet var i 3-D. Veldig imponerende var det!
Men det som gjorde aller mest inntrykk var når vår guide, som også ledet en del av senteret, forklarte at de mest sannsynlig ville ha kommet fram til en kur for AIDS i løpet av de neste to årene! Teamet i Texas hadde en mulig løsning for 98%, og et annet selskap hadde en kur for resten - det var mest et spørsmål om å få til et samarbeid og så er det jo alltid en masse testing som må til før det kan slippes på markedet. Vi fikk i allefall inntrykk av at det meste av arbeidet allerede var gjort!
Senere på dagen kjørte vi forbi et oljetårn (eller hva det nå heter) og tok noen bilder.
Det var visst ikke i orden...
Et par av de siste stedene vi besøkte var et museum og en del av Texas A&M som drev med avl og forskning på mer eksotiske dyr.
Museet tok for seg Texas' historie. Det ble sagt da vi kom til Texas at "nå er dere i Texas, ikke i USA", og de fleste av de jeg møtte på turen viste mer lojalitet overfor Texas enn USA generelt. Jeg var ikke klar over at Texas faktisk var et eget land i en periode, og da Texas ble en stat i USA var det kun på visse betingelser: noen mindre viktige, som at Texas er den eneste staten der det er lov å flagge flagget for Texas over det amerikanske (på samme stang), og noen mer betydningsfulle, som at Texas kan gå tilbake til å være et eget land gjennom en flertallsavgjørelse. Dette ble det visstnok ofte truet med hver gang texanerne var uenige med politikken som ble ført i Washington (på samme måte som mange demokrater truer med å flytte til Canada...).
Museet hadde også en utendørsdel, som minnet endel om Folkemuseet hjemme:
Typisk (blind?) amerikansk turkey...
På "the Wildlife Center" ble det nærkontakt med dyr som man normalt ikke kommer så nær...noen var født på gården og menneskevant, andre mer tilbaketrukket.
Meget interessert lama!
Slik ser altså strutseføtter ut...
Og med det var oppholdet i Texas ferdig! Og for tre av oss gikk ferden direkte videre til New York...
The Hollies sto for musikken da vi la på vei til helgens roadtrip, familiebesøk og stevne.
Vi delte veien med endel sånne
og noen sånne
Landskapet forandret seg etterhvert som vi kjørte - i området rundt College Station var det veldig grønt og ikke slik man forestiller seg Texas fra filmer. Den typen natur finnes i vestdelen av staten. Vi dro ikke så langt, men man kunne tydelig se at det ble tørrere og karrigere desto lenger vi kjørte.
Etter et matstopp, der Blondie, R's hest som var med på turen, fikk litt gress til kveldsmat og vi prøvde oss på Chicken Fried Steak, Texas' svar på Wiener Schnitzel,
kom vi etter ca 6 timer frem til gården der vi skulle bo. Mange av deltagerne i helgens stevne bodde der, og hestene var innkvartert enten i romslige hengere
eller slik, som Blondie.
Igjen fikk vi oppleve en utrolig gjestfrihet, noe som ikke bare gjaldt for utlendinger på besøk. Det ble sørget for mat og drikke og overnatting til alle to- og firbeinte som strømmet til utover kvelden, til slutt var vi vel over 30 og like mange hester.
Etter en midnatts-kjøretur rundt på gården for å sjekke coyotefellene (heldigvis var ingen fanget!), ble det å stupe i seng og tidlig opp lørdag for å ta en tur inn til Bandera, nærmeste by og "Cowboy Capitol of the World"!
Her så vi hester bundet utenfor baren (nytt "som i en film-øyeblikk"!) og det lå sagflis på gulvet inne. Klart at det blir vanskelig å danse "two-step" med glatte cowboystøvler uten sagflis på gulvet...
Litt reparaturarbeid på taket til "The Cowboy Store".
Beeeeeeeeeeg frozen Painkillers = Margarita
Så var det tid for westernstevne! Klassen vi så på, og som R og Blondie deltok i, var "team roping": En kalv slippes ut av en boks ("chute"), én hest og rytter beiner etter og skal med lassoen fange hornene. Dersom det lykkes, skal rytter nr 2 fange bakbeina:
Men først måtte alle starterklære seg - det var i hjørnet på banen:
Den største forskjellen mellom western-rytterne og de her hjemme synes jeg er innstillingen til hvordan hestene forventes å oppføre seg. Å ri rett inn i en klynge med andre hester er en selvfølge, det samme gjelder feks å binde hesten i gjerdet i tøylene, eller ikke å binde den fast i det hele tatt. Hestene forventes (og er trent til!) å oppføre seg rolig og fornuftig og så kunne gi alt de få sekundene som det gjelder i konkurransesammenheng.
Quarterhestene, som alle var, virker nærmest være utstyrt med en av/på-knapp: Klar til tusen står de og tripper før de skal sette etter kalven, og sekunder senere hviler de på et bakben mens rytteren går og finner seg en øl...
A forklarte at det i avlen ble lagt stor vekt på nettopp at de er "klare i hodet", og at dette var et minst like viktig kriterie som fart, eksteriør eller andre krav (dressurhestavl anyone?). Noe annet det ble snakket mye om var "cow sense". Tidligere på dagen hadde det vært klasser i "cutting", som kanskje er det mest imponerende jeg har sett når det kommer til hest. Her er målet å skille en kalv eller ku ut fra flokken og deretter forhindre at den løper tilbake til de andre. De gode cuttinghestene er gull verdt og "kan snakke til deg på fem språk" - de går for å være en god del smartere enn de andre. En kort introduksjon for interesserte:
På samme måte som dressur- eller sprangridningskonkurransene stammer fra kavalleriets behov av hester som var lydige og kunne komme seg frem i ulikt terreng, er de ulike westernklassene basert på arbeidet på gården.
Og for å virkelig vise at enkelte hester har medfødt "cow-sense":
Hesteparkering på stevneplassen:
Det gjelder å starte tidlig! Og som alle gode ryttere vet: det er ved å se på oppvarmingen at man lærer noe;)
Jeg og Blondie poserer i pausen:
Det gikk ikke så veldig bra for R og Blondie; for at "heeleren", rytter nr 2, skal få en sjanse må "headeren" først fange kalvens horn. Dessverre for R, som var heeler, så skjedde ikke dette så ofte.
For mange så var nok maten grunn nok til å delta på stevnet. Gratis grillmat, som er den beste grillede maten jeg noensinne har spist, og øl til alle - her er det bare å forsyne seg fra fryseboksene!
Forseggjorte sporer...
Premiene til den beste headeren og heeleren:
På kvelden var det tid for å finpusse lassoferdighetene...
Søndag brukte A og R til å trene roping; det gjelder å benytte sjansen når det finnes både egen bane og kalver på gården.
Den hetta som kalven har på hodet beskytter huden fra å bli brennt av lassoen.
Jeg fikk låne Bubba, en hest litt over middagshøyden men som villig lærte opp turisten når det gjelder riktig westernridning.
Vi måtte til og med jobbe litt: når kalven slippes ut av chuten så skal noen stå og passe på at den ikke løper til siden og inn i et hjørne. Bubba tok oppdraget:
For de av oss som alltid har lurt på hva den bakre gjordten egentlig er til: den forhindrer at salen dras opp og frem etter at man har festet lassoen rundt salhornet (med et dyr i andre enden).
Rusty, en ekte Texas Longhorn!
Før avreise hjem til College Station tok vi en tur rundt gården - selvfølgelig ikke til fots (som jeg naivt foreslo) men med bil, noe jeg var glad for siden vi kjørte i nesten en time... For å komme i den rette stemningen kan man feks høre på han her:
Maria og jeg fikk plass på lasteplanet til bilen, slik at utsikten ble bedre - og for å operere "øl-vinduet": siden fryseboksen med øl står på lasteplanet hvor vi satt, ble det vår oppgave å forsørge de inni bilen med drikke etter ønske.
I neste og siste avsnitt: Tilbake til dyrene og Texas-museum!
