Før 4. semester i utdannelsen stilles det krav til alle studenter om en røntgenundersøkelse av lungene, for å utelukke tuberkulose.
Like ved der jeg bor ligger Region Hannovers Institut für Gesundheit, hvor man kan møte opp for røntgen.
Perfekt, tenkte jeg og plasket av gårde i sluddregnet en onsdag morgen. Hus nr. 20 skulle det være, men vel fremme viste det seg at sunnhetsinstituttet ikke var en del av det store instituttet med husnummer 20, men lå et lite stykke unna, i Vinveien.
”Nja, jo, nå har De kommet til Institutt for Sunnhet, men Tuberkulose driver vi ikke med her.” Tilbake til nr 20, og henvisning til Akazieveien, hvor de faktisk drev med tuberkulose.
Opp en lang trapp, en endeløs gang med mange dører og ingen mennesker å se. Etter å ha banket på 3 dører fikk jeg svar – rom 148b for Anmeldung.
I et bøttekott i enden av den endeløse gangen satt det en mann, og dette var nok ikke hans første år med sitting. Etter registrering og en kort undersøkelse (”Føler De Dem sunn?”) ga han meg et ark, foldet hendene og sa: ”Nå må De gå ned trappen, ta andre dør til høyre, deretter hele gangen til enden, før De tar til venstre. Gjennom døren, første til høyre, og der sitter det to damer på hver sin side. Disse vil fortelle Dem en gåte. Dersom De klarer å løse den, vil De motta en gullkrone. Denne må de passe godt på. Deretter…”.
Uansett, jeg måtte gå langt av gårde med arket mitt og betale et gebyr til en mann i en boks bak skuddsikkert glass. Deretter tilbake, hvor min venn Sittende Mann ventet på å få tilbake arket, nå stemplet.
”Følg meg” mumlet han og labbet av gårde med krum rygg og langt nakkehår. Fremme ved Store Røntgenapparat ble Tidligere Sittende, nå Gående Mann, avløst av en ferm kvinne med hornbriller og hvit frakk.
Selve røngendelen forløp raskt og hendelsesløst.
Deretter gjaldt det å finne utgangen, noe som skulle vise seg å bli en utfordring med min retningssans og tyskernes sans for endeløse, klisslike ganger. Jeg hadde jo gått opp en trapp da jeg kom tenkte jeg, og fant en trapp som gikk nedover. Og nedover. Der var ingen utgang, men en kjeller med noen slags arkiv. Opp igjen. Ned neste gang. Gjennom en stor dør, og plutselig var jeg i en slags bank. Mange menn i dress og glassflater så langt øyet kunne se. Og der, en utgang. Gjennom en massiv tredør som nok hadde overlevd begge krigene, og jeg ramlet ut i en helt annen bydel.
Nå er det like før jeg reiser til USA! Vi drar inatt kl 04... og er fremme nesten 24 timer senere, i det som ble beskrevet som en "bitteliten by" (85,000 innbyggere!) i Texas.
Oppdatering kommer! (Muligens først etter 3 uker og hjemkomst).
